Uten kunnskap stopper veien

Løsningen på samferdselsministerens problemer er en kartlegging av norsk natur.

«Det blir litt sånn at hvis det er en fuglekoloni, så er det nok til å stoppe en vei, men hvis det bor mennesker langs veien så setter man opp støyskjermer» sa samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen til Dagsrevyen i februar. Han vil bygge veier raskere, og da må særhensynene vike. Særhensyn er for eksempel naturen.

La meg plukke Ketil Solvik-Olsens argumenter fra hverandre og gi ham en løsning på problemet hans. Solvik-Olsen føyer seg nemlig inn i en rekke av politikere som ser seg leie på at salamandere, hubroer og annen natur stopper boligprosjekter og veiutbygginger.

Utgangspunktet for Solvik-Olsens uttalelse var at den store utbygginga av E6 langs Mjøsa er forsinket. Veien blir ikke ferdig før neste sommer, ti år etter planleggingen startet. Ketil Solvik-Olsen vil derfor halvere planleggingstiden for veiprosjekter i Norge. Det er ønskelig å korte ned planleggingstiden, det er jeg enig i. Men det finnes en langt bedre løsning enn å la det Solvik-Olsen kaller særhensyn vike.

Først må vi bli enige om hva natur er. Er naturen et særhensyn som stadig står i veien for menneskenes trivsel og vekst? Eller er naturen grunnlaget for menneskeheten? Dette er retoriske spørsmål. Uten natur, ingen mennesker. Men hvor mye og hvilken natur trenger vi? Naturen gir oss rent vann, byggematerialer, medisiner, mat og klær. Myrområder renser vann, insekter pollinerer matplantene våre og skogene gir oss trevirke. Antibiotikumet penicillin utvinnes av to sopper fra penselmuggsoppslekten. Naturen er livsgrunnlaget vårt. Men det er kanskje ikke så farlig med et fuglefjell eller en salamander?

Greia med naturen er at den henger sammen i økosystemer. En enkelt art kan ikke leve uavhengig av naturen rundt den. Økosystemer har blitt til gjennom millioner av år, der artene har evolvert sammen. Et økosystem og en art lever ikke i vakuum, og de ulike delene av naturen er avhengige av hverandre for å fungere. Nettopp derfor er enkeltarter så viktige. Økosystemer og naturen består av mange enkeltarter. Kanskje merker vi det ikke med det samme når en enkelt art blir borte. Men når nok arter forsvinner, kan økosystemene endre seg til det ugjenkjennelige. Det er ikke sikkert at vi alltid skjønner hvilken art som kan dø ut uten at det gjør noe. Lita tue kan som kjent velte tungt lass, og kanskje er det en liten skrukkete sopp som til slutt blir tungen på vektskåla for et økosystem. Derfor må truede arter og spesielt verdifulle naturområder beskyttes og tas vare på. Derfor stopper salamandere, hubroer og fuglefjell veier. Fordi de ikke er særhensyn, men grunnlaget for vår eksistens.

I Norge har vi i dag veldig god oversikt over hvor mennesker bor. Vi vet hvor det finnes hus. Derfor kan vi sette opp støyskjermer rundt boligfelt når vi bygger veier, fordi lover og regler bestemmer mengden støy og belastningen for beboerne. Det er sjelden sånn at byggearbeiderne plutselig oppdager et hus midt i en planlagt veitrasé.

Det vi ikke har, er oversikt over hvor alle artene bor. Vi har ikke nok kunnskap om naturen. Derfor kan det dukke opp en liten salamander eller et par fuglereir midt i en veitrasè. Det fører til at det kommer innsigelser fra irriterende miljøorganisasjoner og bekymrede fylkesmenn. Da står anleggsmaskinene i ro, salamanderen og fuglene driver med det de har drevet med i hundrevis av år, og politikerne uttaler seg om «særhensyn» til Dagsrevyen.

Løsningen er enkel, og den kommer fra den uvanlige alliansen mellom en miljøorganisasjon og tre NHO-landsforeninger. SABIMA, Samarbeidsrådet for biologisk mangfold, der jeg jobber, har sammen med Norsk Industri, Norsk Bergindustri og Byggenæringens landsforening sendt brev til klima- og miljøminister Tine Sundtoft og bedt om en halv milliard til å kartlegge truede arter og naturtyper. Det skal ikke mer til enn omtrent 0,05 prosent av det totale statsbudsjettet. Et beløp som spares inn når de økonomiske tapene ved forsinkelser reduseres.

Og hvorfor skal Sundtoft og Solvik-Olsen stikke hodene sammen og bli enige om at denne halve milliarden skal bevilges til kartlegging av natur? Fordi det kan korte ned planprosessene.

75 prosent av de antatt verdifulle naturområdene i Norge er ikke kartlagt for arter og naturtyper. De finnes ikke i de nasjonale databasene og kartløsningene. Kunnskapsstatusen for enkeltarter er enda dårligere. Hvis disse naturverdiene festes til kart, vil man kunne ta hensyn til dem tidlig i planprosessen. Da slipper man å måtte utsette veiprosjekter, og Ketil Solvik-Olsen slipper å stå på Dagsrevyen og si at naturen er en særinteresse.

Dersom regjeringen velger å satse på et kunnskapsløft for naturen, vil arealprosesser gå raskere. Man vil kunne gå inn i kartløsningene på forhånd og se om en planlagt veitrasé eller et boligfelt kommer i konflikt med naturverdier. Det vil hindre konflikter mellom utbygger og staten, og det vil lette arbeidet med å stanse tapet av biologisk mangfold.

En mangfoldig natur med fungerende økosystemer er grunnlaget for vår eksistens. Det kan på sikt bli langt dyrere å ikke investere i en kunnskapsbasert forvaltning enn å la være. Naturen ødelegger sjelden for menneskets behov i Norge. Ytterst sjelden stopper en salamander en vei eller en fuglekoloni et byggefelt. Alt for ofte bygges veien eller boligfeltet for at mennesker skal kunne bo der naturen bodde.

Det er ikke problematisk at naturinteresser forsinker veiprosjekter. Det er problematisk at vi mangler et solid kunnskapsgrunnlag om norsk natur.

Teksten blei først publisert i Klassekampen, i spalta «Naturligvis».

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *