Magisk tilpasning

Reinsdyr er kanskje ikke magiske, men deres tilpasningsdyktighet er.

Mørket har senket seg over den nordlige halvkule. Nord for polarsirkelen står solen ikke lenger opp. Kvikksølvet i gradestokken klemmer seg sammen langt under nullpunktet. Nordlyset spiller på himmelen og lyser opp hus fylt av adventskalendere og juletrær. Men julenissen står ikke klar til å fly rundt jorden i sleden trukket av reinsdyret Rudolf.

Er du gammel nok til å lese Morgenbladet har barndommens julemagi blitt borte. De aller fleste av Norges reinsdyr er tamme. Det mest magiske kan synes at flokkene fremdeles er så store, på tross av langvarige målsetninger om redusering av bestanden for å hindre overbeite.

Ser vi etter, finnes magien likevel. Et ekstremt klima krever spesielle tilpasninger. Reinsdyr må tilpasse seg en sommer badet i sollys hele døgnet, og en vinter der det eneste lyset kommer fra månen og nordlyset. Disse forskjellene gir utslag i reinsdyrets syn. Reinen er det eneste pattedyret som det er påvist at kan se UV-lys.

I tillegg har det nå vist seg at de bytter øyenfarge fra sommer til vinter. Om sommeren er reinsdyrets øyne gul-grønne, med mønstre som ligner på nordlyset. Det kan se ut som om de bærer nordlyset med seg i øynene, mens de venter på en ny vinter. Når mørket senker seg og sola blir borte i månedsvis blir reinsdyrets øyne dypblå, som den arktiske vinterhimmelen.

I øyet er det væske som pumpes inn gjennom en cellepumpe. Væsken kan bare komme ut gjennom en dreneringskanal. I tillegg har reinen en lysreflekterende overflate bak netthinnen. Det er denne som gjør at reinens øyne lyser i mørket, akkurat som kattens. Denne overflaten reflekterer lyset som kommer inn i øyet, slik at lysreseptorene i øyet stimuleres ekstra, og dyret får bedre syn, også i mørket.

Pupillene utvides i mørket for å slippe inn mest mulig lys. Da snøres dreneringskanalen igjen. Fordi cellepumpen fremdeles pumper væske inn i øyet, øker trykket. Og da presses fibrene i den lysreflekterende overflaten sammen. Når fibrene presses sammen, forandres fargen som reflekteres fra grønngul til blå, og lysfølsomheten økes.

Om vinteren er reinens billedsyn dårligere fordi det blir mer uskarpt. Til gjengjeld oppdager reinen lettere skyggebevegelser, en god egenskap i et landskap med snikende rovdyr.

Sammen med de blå øynene kommer også den røde nesen om vinteren. Nesen er for så vidt rød hele året, men om vinteren kommer rødfargen til sin fulle rett. Nesens hulrom er omsluttet av fuktig vev som hindrer partikler og bakterier å trenge ned i lungene og sørger for jevn fuktighet inne i nesen. Hudvevet som ligger inni Rudolfs nesehulrom har mye større blodgjennomstrømming enn hos mennesker. Mange små blodårer sørger for mange røde blodceller i nesen. Høy blodgjennomstrømming gir høy varme, og det gir nesen rød farge når den filmes i et kamera som viser varme.

Hvorfor har Rudolf rød nese? I ekstrem kulde er det viktig å holde på varmen. Å slippe mye varme ut gjennom nesen er som å fyre for kråkene. Samtidig er det ikke lurt å slippe for mye kulde inn i kroppen. Derfor har reinen evolvert seg frem til verdens mest effektive varmeveksler. Den røde nesen med rik blodgjennomstrømming klarer på en for forskerne fremdeles uoppdaget måte å gjøre tørr og 40 graders kald luft om til fuktig 38 graders varm luft i løpet av ett sekund. Og når den samme, nå varme luften pustes ut igjen, fanger nesen opp varmen og sørger for at luften som utåndes har en temperatur på under ti plussgrader.

Forskere ved Universitetet i Tromsø samarbeider nå med ingeniører ved NTNU om å lage en modell av reinens effektive nese. Kanskje kan vi til slutt forstå magien bak og bruke de samme mekanismene i varmevekslere i bygninger? God jul!

Hvem: Peter T. Fretwell, Iain J. Staniland og Jaume Forcada ved British Antarctic Survey i Cambridge.

Hva: Satellittbilder av havet gjør at vi kan telle hvaler mye lettere enn før.

Betydning: På tross av deres størrelse vet vi altfor lite om de store havpattedyrene til å kunne forvalte bestandene riktig. Nå kan vi få informasjonen – fra verdensrommet.

Teksten blei først publisert i Morgenbladet, i spalta «Forskningsfronten».

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *