Kjønn etter skjønn

Kjønnsforskere snakker om biologisk og sosialt kjønn. Fiskeforskere har det ikke helt så enkelt.

Fra hjemlige farvann kjenner du kanskje til blåstål og rødnebb, som er hanner og hunner av samme art i leppefiskfamilien. Siden kjønnene ser så forskjellige ut, trodde man tidligere at det var to ulike arter. Så fikk man på det rene at det var samme art, men ikke nok med det: det viste seg også at en av hunnene i løpet av kort tid blir til en hann når den gamle hannen dør. De er sekvensielle hermafroditter. I løpet av livet kan de ha to kjønn. En annen fisk som er sekvensiell hermafroditt er klovnefisken, eller Nemo om du vil. Den lever i grupper med streng sosial orden: den største fisken er en hunn, og det er bare hun og hennes make som får reprodusere. Når hunnen dør blir den største og mest dominante hannen til en hunn, og de andre hannene hopper et hakk opp på rangstigen mot det ultimate målet: bli den dominante hannen og seinere hunnen, slik at de også kan spre sine gener

Stjeler mennenes sperm
Fiskene har løst spørsmålet om kjønn på utrolig mange ulike måter. Vi finner sekvensielle hermafroditter, som avhengig av art er hunner eller hanner først og så på et visst tidspunkt bytter til det andre kjønnet, simultane hermafroditter som er begge kjønn samtidig, de «helt vanlige» som har ett kjønn hele livet og kalles diøsiske, og de som så er enda mer merkelige. I nordøstlige Mexico og sørlige deler av Texas lever det en ferskvannsfisk som har fått navnet «Amazon Molly». De av oss som har lest Wonder Woman, vet at amazonene hadde et samfunn som utelukkende bestod av kvinner. Slik er det også med amazonefisken Poecilia formosa.

Hunnene produserer diploide egg, som altså består av to kromosomsett.
Hos diøsiske arter produseres haploide egg og sperm, som smelter sammen og blir til et diøsisk embryo. Det er derfor halvdelen av genene dine kommer fra mor, og den andre halvdelen fra far. Amazonefiskhunnene vil ikke dele avkommet med en far, og lager derfor egg som ikke trenger gener fra et annet individ. Men for å begynne å vokse og bli til et foster, trenger eggene å stimuleres av sperm. Og siden hunnene ikke har en hann av sin egen art, parasitterer de på andre arters sperm.

Kler seg opp som kvinnefisk
Hannene fra andre arter er sannsynligvis veldig fornøyde med å få parre, men de stakkars spermcellene deres lever ikke lenge, og i alle fall ikke videre i et embryo. Spermen gjør bare at eggene begynner å utvikle seg, men på en måte, som fortsatt er ukjent for fiskekjønnsforskerne, sørger hunnen for at det bare er hennes gener som videreføres. Denne måten å reprodusere på kalles gynogenese, og er en form for partenogenese, aseksuell reproduksjon hos hunner. Partenogenese betyr forresten jomfrufødsel, så dette fenomenet finnes altså, selv om det vel ikke er sannsynlig at stakkars Maria hadde denne genetiske disposisjonen for 2000 år siden. Men med så mange rare kjønnssystemer, og mange sosiale ordninger der målet er at bare de som dominerer skal få reprodusere seg, finnes det selvfølgelig noen som prøver å lure seg unna, og få spredt genene sine på andre måter. Hvis en hann må være stor og ha en bestemt farge for å få parre, hvorfor ikke da være liten og se ut som en hunn, snike seg inn i en flokk og spre sperm? Det finnes mange eksempler på slike «sneaky fucks» som på ulike måter sniker seg unna sin klassiske kjønnsrolle, og får reprodusert seg uten å være den mest dominante eller største. Fordelen for mange fisk er at de har utvendig befruktning – de kan spre spermen sin i vannet og håpe på at den treffer et egg, de må ikke nødvendigvis ha tillatelse fra hunnen eller den dominerende hannen til å komme tett inntil eller inni for å gjennomføre befruktningen.

Reproduksjon som mantra
Hvorfor har fiskene så mange rare måter å organisere kjønn på, og hvorfor er vi mennesker så kjedelige i sammenligning? Hvem ville vel ikke hatt både innovertiss og utovertiss, eller hva med en verden der det bare fantes hunnlige mennesker, som parasitterer på sjimpansehannene? Kjønnsallokasjons-teori handler om nettopp hvorfor og til hvilken tid organismer tildeler ressurser til hannlig og hunnlig kjønnsfunksjon, og når det er lurt å være enten hunn, hann eller begge deler. Hele poenget med å bytte kjønn eller være et kjønn, er å få reprodusert mest mulig. Hvis det er lurt å være veldig stor når man er hunn, sånn at man kan produsere store egg som har større sjanse for å overleve, bør man kanskje vente med å være hunn til man er stor nok. I mellomtiden kan man få spredt genene sine ved å være hann. Sperm krever ikke like mye produksjonsenergi, men man har i alle fall mulighet til å få noe avkom mens man spiser seg stor og tjukk. Og motsatt: Det kan være best å være hann når man er stor og kan forsvare mange hunner – mens alle de små hunnene alltid får parret seg med den ene sjefshannen, så da kan man være hunn helt til man får muligheten til å bli sjefshann og kan reprodusere med alle de andre hunnene. De gynogenetiske fiskene sørger for at det er bare deres egne gener som videreføres, og slipper å dele avkommet (og dermed mengden gener de kan spre) med noen. Alt i alt virker kjønn etter skjønn som en veldig god idé for å få mest mulig avkom. Hvorfor er det da ikke vanlig hos oss pattedyr?

Det koster å skifte kjønn
Fisk viser mange flere forskjellige kjønnsallokasjons-strategier enn pattedyr av flere grunner. Fiskenes kjønnsorganer er, som mange andre deler av fiskekroppen, bygd opp annerledes enn våre. Fiskekjønnsorganene oppstår fra bare én vevstype, mens våre kjønnsorganer oppstår fra to. Derfor mener forskerne at deres organer lettere kan endres i løpet av livet. De har dessuten ofte utvendig befruktning, og trenger derfor ikke like spesialiserte kjønnsorganer som vi. De skal bare slippe sperm og egg i vannet, og trenger ikke å føre spermen inn i hunnen, eller oppbevare de befruktede eggene inni kroppen. For å modellere hvilken strategi det vil være best å ha, må man se på alle kostnadene og fordelene ved å skifte kjønn. Hvis et pattedyr plutselig skal bruke lang tid på å utvikle ett nytt sett med kjønnsorganer som det er energikrevende å lage har man kanskje ikke tid eller krefter til å lage like mange barn. En mellomting Alt i alt skal vi nok være ganske fornøyde med vårt eget system, og kanskje heller se på fiskenes mange rare strategier som en inspirasjonskilde til å lage de sosiale kjønnsrollene vi har lyst til. Det er nemlig ikke nødvendigvis sant at man må være en stor, sterk og dominerende menneskemann eller en liten, søt og flittig menneskejente for å klare å reprodusere seg. Å være en «sneaky fuck» er kanskje heller ikke å ettertrakte, men hva med noe midt i mellom?

Publisert i Argument 04 2011. Se PDF av bladet.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *