Hval fra verdensrommet

Nå skal satelittene hjelpe oss til å holde styr på jordas største skapninger. 

Vesener i havet er vanskelige å forholde seg til. Havet er mørkt, dypt og vått, og vi kan ikke puste under vann. Derfor vet vi mennesker lite om hva som gjemmer seg der sammenlignet med kunnskapen vi har om arter på landjorden. Det viser seg nå at mange arter under vann er lettere å forholde seg til bare vi får dem litt på avstand.

Hvalene, pattedyrene som for 40 millioner år siden vendte tilbake til havet, er store dyr. Det er likevel vanskelig å telle dem, fordi de tilbringer store deler av tiden under vann og langt til havs. Telling fra skip, fly og båter er unøyaktig. Ny teknologi gjør det mulig å se hvalene på høyoppløselige satellittbilder, og kan gi oss ny og nøyaktig kunnskap om arter vi vet altfor lite om.

Siden hvalene er så store, har de et høyt matinntak. Et par hvaler fra eller til kan utgjøre en stor påvirkning på økosystemet. En liten endring i hvalpopulasjonen kan ha store kaskadeeffekter på næringsnettet i havet. Derfor er det viktig å vite om populasjonsstørrelsene endrer seg. Gode estimater av populasjonene gjør det også lettere å vurdere utviklingen til truede bestander.

For over halvparten av hvalartene som ble vurdert til den internasjonale rødlisten manglet det nok data til å bestemme om arten faktisk var truet eller ikke. Rødlisten er en beskrivelse av hvordan det står til med arter, og av hvor stor fare det er for at de skal dø ut. Mangelen på data viser hvor lite vi vet om denne dyregruppen.

Store grupper av hvalarten sørkaper samler seg i Golfo Nuevo ved Argentina hvert år. Her blir kalvene født, og vokser seg store mens de dier. Vannet er grunt, og mødrene holder seg i overflaten sammen med kalvene sine. Dette er gode forhold for å kunne se hvalene på satellittbilder.

Sørkaper er en art som i likhet med mange andre arter tidligere ble utsatt for omfattende jakt. Det er antatt at det fantes rundt 60 000 individer av arten før jakten startet på 1600-tallet. På 1920-tallet var det omtrent 300 individer igjen. Populasjonen har vokst etter at arten ble vernet i 1935, men populasjonen er fremdeles under 15 prosent av det den en gang var.

Tradisjonelt har man telt sørkaper og andre hvaler fra utsiktspunkter på land og skip, eller med småfly. Nøyaktigheten i tellinger fra skip er stor, men metoden er svært kostbar. For telling fra småfly kan deteksjonsraten være så lav som 40 prosent – man oppdager altså under halvparten av hvalene som faktisk finnes der man leter.

Høyoppløselige satellittbilder gir helt nye muligheter i biologisk forsk-ning. Tidligere har norske forskere brukt satellittbilder fra Nasa til å se hvor langt våren er kommet i ulike deler av landet, uten å måtte være fysisk til stede når knoppene brister og gresset spirer. Nå viser det seg at også observasjoner av hval via satellittbilder sparer tid og ressurser, og i tillegg er en mer effektiv målemetode.

En automatisk telling av hval på satellittbilder fra Golfo Nuevo fant 90 prosent av hvalene som ble funnet gjennom en manuell gjennomgang av bildene. Dette kan revolusjonere fremtidige hvaltellinger, og gi oss store mengder informasjon om arter vi vet lite om. Forskerne bak artikkelen mener at vi nå kan bruke satellittbilder til både å telle antall hvaler, og til å observere ulik adferd. Satellittbildene viste hvaler som blåste fra nesehullet, klasket med halen og rullet seg rundt.

Ved å bevege seg langt unna studieobjektene har forskerne plutselig fått et hav av ny data om arter vi vet lite om. Dette kan gi oss viktig informasjon om hvordan store økosystemer utvikler seg, og mulighet til å forvalte bestandene bedre enn før.

Teksten ble først publisert i Morgenbladet, i spalta «Forskningsfronten».

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *