Feilslått redning

Et forsøk på å redde en art kan gjøre at den utryddes.

«Gamle Blå» var den eneste eggleggende hunnen igjen etter at katter og rotter hadde spist de aller fleste mangareflueskvettene. Naturmyndighetene bestemte seg for å bevare henne, og startet en storstilt overvåkning og manipulering av den lille fuglepopulasjonen.

Mangareflueskvetten, Petroica traversi, har utviklet seg på Chathamøyene øst for New Zealand. Den lille sorte fuglen med gule fotsåler levde i tusenvis av år i omgivelser med få fiender. På størrelse med en spurv og med dårlige flygeferdigheter var den et lett bytte da mennesker kom til øya med katter og rotter.

I 1980 var det fem individer igjen, og «Gamle Blå» var den eneste fruktbare hunnen. Miljømyndighetene flyttet fuglene til en annen øy, og startet et bevaringsprogram der stamtreet til hver fugl ble nedskrevet. Ved å fjerne egg fra redene og oppfostre de hos andre fugler, manipulerte de parene til å legge to kull med egg hver hekkesesong, og populasjonen tok seg raskt opp.

I 1989 fantes det 80 fugler, og i 1998 var antallet 200. Bevaringsinnsatsen var en suksess. Eller?

Ved å endre miljøet en art lever i, kan vi ubevisst endre seleksjonspresset på arter. «Fredning» av spesielle individer kan gjøre at gener som ellers ikke ville blitt ført videre naturlig får en større spredning.

Et eksempel er albinoelgen Albin i Østfold, som var fredet av lokale jegere. Det skapte nasjonale oppslag da en dansk jeger skjøt den i 2011. Det de norske jegerne kanskje ikke tenkte på, var at de med sin fredning ga Albin en større mulighet enn andre elgokser til å pare seg, og dermed spre gener for dårligere syn og dårligere fargebeskyttelse mot rovdyr i populasjonen.

Da mangareflueskvetten ble bevart, ble seleksjonspresset på arten endret. Miljømyndighetenes team bevarte hvert eneste egg, selv om noen av disse ikke ville overlevd uten inngrep.

I 1984 var antallet fertile hunner steget til fem, og én av de fem gjorde noe merkelig. Hun la et egg i redets utkant. Egg må ruges for å holdes varme nok til å klekke, og om ikke teamet hadde grepet inn hadde dette egget ikke utviklet seg til en fugleunge. Egget ble flyttet ned i midten av redet av miljømyndighetene, og hendelsen notert ned.

Fem år senere la over halvdelen av hunnfuglene egg i redenes utkant, og en femdel av alle egg ble lagt på redekanten. I 1990 sluttet man å flytte på eggene, og data fra før og etter eggflytting kunne sammenlignes.

Det viste seg at å legge egg på kanten av redet var en genetisk bestemt adferd. Selv om halvparten av hunnene viste denne adferden i 1989, ble andelen raskt redusert da eggene ikke lenger ble flyttet inn i midten av redet. Hunner som la egg på kanten av redet fikk færre avkom, og hadde dermed mindre innflytelse på neste generasjons genetiske sammensetning.

Siden den mistilpassede eggleggingen har en genetisk basis, gis den videre til avkommet. Både hanner og hunner kan bære genet, og det maskeres på den måten i hanner som ikke selv påvirkes, men gir det videre til sitt avkom. Adferden lever derfor videre, om enn i en lav andel i populasjonen i dag.

Ved å flytte på egg gjorde menneskene et mistilpasset trekk til et nøytralt trekk. Eggflyttingen endret prinsippet om survival of the fittest, der de best tilpasset til miljøet sprer genene sine videre, til survival of the not-so-fit.

Newzealandske myndigheter gjorde en stor innsats for å redde den lille fuglearten, men holdt samtidig på å gjøre arten avhengig av menneskelig hjelp for å overleve.

Godt dokumentert adferd på alle individer i populasjonen og godt utviklede bevaringsmetoder der teamets inngrep ble avsluttet da populasjonen nådde et lavt, men levedyktig tall, hindret at arten gikk fra én utryddingskatastrofe til en annen.

Hvem: Melaine Massaro,  Raazesh Sainudiin, Don Merton, James V. Briskie, Anthony M. Poole og Marie L. Hale. 

Hva: En av verdens mest truede fuglearter og et mistilpasset gen.

Betydning: «Survival of the fittest» kan bli til «Survival of the not-so-fit» hvis man ikke passer på.

Teksten ble først publisert i Morgenbladet, i spalten «Fra forskningsfronten». 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *